Vegard Martinsens nye bok SISTE ORD er nå tilgjengelig.

Her er bokens forord:

Forord

I perioden jeg var leder i Det Liberale Folkepartiet – partiet for individuell frihet, fra 2002 til 2017, skrev jeg på partiets nettside (www.stemDLF.no) nyhetskommentarer som analyserte aktuelle politiske saker med utgangspunkt i partiets konsekvent liberalistiske ideologi. Jeg skrev også noen lengre artikler for partiets tidsskrift LIBERAL.

I 2017 ble partiet lagt ned, og fra 2018 skrev jeg samme type kommentarer som ble publisert på nettsiden til den nydannede foreningen Gullstandard (www.gullstandard.no), en forening basert på samme ideologi som DLF var bygget på. 

I denne boken er samlet et utvalg artikler som først ble publisert på Gullstandards nettside (og noen få som er blitt publisert andre steder, og en som ikke ennå er publisert), og grunnen til at vi har valgt å publisere et utvalg av disse artiklene i bokform er at mange av dem fortjener å bli plassert i et mer varig, permanent og robust hjem enn en nettside kan tilby, slik at de derved kan nå frem til et enda større publikum. 

Alle artiklene analyserer og kommenterer altså aktuelle hendel-ser og trender, og hver artikkel er ment som et supplement til frem-stillingene man finner i mainstreampressen. De inneholder allikevel betraktninger og vurderinger som ikke er avhengige av den konkrete saken som var utgangspunkt for artikkelen. Man bør også huske på at både journalistikken og historieskrivingen innen mainstreammedia er sterkt vinklet i samsvar med rådende ideologiske holdninger, og at det da ofte er en rekke relevante fakta som enten ignoreres eller ned-vurderes. Artiklene i denne boken er altså ment å supplere den fremstilling som man finner hos journalister, kommentatorer og historikere som opererer innenfor mainstream. Siden artiklene her i utgangspunktet var ment å stå alene er det uunngåelig at det blir noe overlapping mellom artiklene når de gjengis samlet i en bok som dette. 

I all hovedsak er artiklene i denne boken identiske med det som ble publisert på nett, men noen av artiklene er nennsomt redigert for å gjøre innholdet enda mer presist. 

I denne boken er artiklene i det store og hele ordnet etter tema. De første artiklene tar for seg mer grunnleggende ideer, og deretter kommer artikler som omhandler temaer som norsk politikk, ytrings-frihet, klimapolitikk, velferdsstat og sosialisme, islam og USAs forfall. 

$        $       $

Jeg har vært med i det organiserte liberalist-miljøet i Norge siden 1982, og der har jeg møtt mange meningsfeller som jeg har lært mye av. I de siste årene har jeg hatt stort utbytte av samtaler med og innspill fra Per Arne Karlsen, Martin Johansen, Eirik Aaserød og Hong Phuc Ho Chung, og jeg er meget takknemlig for alt jeg har lært av og mottatt fra dem. Den person jeg har lært aller mest av er allikevel min kjære Inger, og min takknemlighet overfor henne er grenseløs.  

Alle feil som allikevel måtte finnes i denne boken er allikevel kun ene og alene mitt eget ansvar.   



https://www.haugenbok.no/siste-ord/martinsen-vegard/9788291106069

Fra boken Krig, fred, religion og politikk (2015) 

Frihet er et av de mest sentrale begrepene innen politisk filosofi. Praktisk talt alle sier at de er for frihet – liberalister er for frihet, men det er også kommunistene; det norske kommunistpartiets avis heter «Friheten». 

Også andre partier er tilhengere av frihet. Høyre sier i sitt prin sipprogram: «Høyres politikk bygger på prinsippet om frihet under ansvar. Alle har ansvar for og frihet til å utvikle sitt eget liv og til å ta beslutninger om forhold knyttet til egen velferd, økonomi, og livssituasjon. Frihet inspirerer mennesker til å strekke seg lenger og utløser skaperkraft i samfunnet. Det er derfor viktig å redusere antall lover som unødig regulerer folks liv. Den personlige friheten finner sin naturlige begrensning i møte med andre menneskers frihet.» 

FrP er for frihet: «Alle mennesker er født frie, med grunnleggende rettigheter. Fremskrittspartiet vil at vi skal opprettholde mest mulig av denne friheten gjennom hele livet. Politikere og byråkrater skal i minst mulig grad begrense innbyggernes frihet. Blant de mest grunnleggende friheter er ytringsfrihet, religionsfrihet og eiendomsrett. Frihet innebærer også retten til å gjøre andre valg enn hva politikerne ønsker, så lenge ikke andre mennesker eller samfunnet påføres skade» . 

Også Venstre er for frihet: «Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle.» 

Til og med SV er for frihet: «Frihet dreier seg om at ulike mennesker skal ha like muligheter. Det viktigste man kan gjøre for at alle skal få like muligheter, er å bekjempe økonomiske forskjeller, jobbe for likestilling og gratis utdanning, og redusere klimautslipp.» (Sitatene er hentet fra partienes nettsider.) 

Så alle er for frihet – eller for stor frihet, og dette gjelder uansett hvor et parti befinner seg i det politiske landskap; partier er for frihet uansett hvor de befinner seg i det politiske spektrum. Her er det noe som ikke stemmer. 

Men la oss før vi går videre ta en avstikker utenfor politikken. Begrepet «frihet» kan også helt legitimt benyttes i en rekke ikke-politiske sammenhenger: Hvis man løper barbent på stranden med vinden susende gjennom håret kan man føle seg fri, hvis man er blitt ferdig med en tyngende arbeidsoppgave kan man føle seg fri, hvis man vinner en liten formue i Lotto kan man føle seg fri, hvis man har skilt seg fra en plagsom ektefelle eller har avsluttet et vennskap med en egentlig uutholdelig «venn» kan man føle seg fri. Alt dette er eksempler på helt korrekt bruk av begrepet «frihet» – men dette er ikke «frihet» slik det hører hjemme i politikken. 

Videre kan «frihet» også brukes i betydningen «fri vilje»: et menn- eske er fritt dersom det ikke er determinert av ytre forhold til å handle på en bestemt måte. Vi skal i fortsettelsen holde oss til «frihet» slik det brukes innen politisk filosofi. 

Definisjon 

For å finne ut hva et ord betyr kan det være riktig å å begynne med en standard ordbok. Artikkelen om «frihet» i Store Norske Leksikon inneholdt blant annet følgende: 

«Frihet, en tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ, en gruppe individer, eller et politisk system. Frihet er med andre ord det motsatte av å være hindret, kontrollert, tvunget, eller hersket over. Frihet er et ofte anvendt og utpreget flertydig begrep. … I lovverket møter vi en lignende betydning, som det motsatte av innesperring eller fengsling, jamfør frihetsberøvelse, frihetsstraff. Det er imidlertid i politisk og moralfilosofisk debatt at begrepet har sine viktigste bruksmåter. I politisk debatt har begrepet en dominerende stilling, men kan ha svært varierende meningsinnhold. Ideen om flertallsdemokrati, bygd på allmenn stemmerett innen et flerpartisystem, er for mange i vesten et nesten selvsagt frihetsideal.» 

«Frihet» betyr altså selvstyre, frihet er retten til å bestemme selv. Man har frihet, eller er fri, når man bestemmer selv, man er ikke fri når andre bestemmer. 

Vanlig språkbruk er i samsvar med dette. Det finnes en rekke eksempler på bruk av «frihet» som bekrefter dette (og vi holder oss altså i hovedsak til politiske sammenhenger). 

Dersom et diktatorisk regime avsettes og det innføres demokrati er det vanlig å si at «folket har fått sin frihet». Dersom en koloni blir uavhengig av kolonimakten sies det at den er blitt fri. Samme betydning av «frihet» benyttes i ord som «frigjøringsbevegelse»; dette er grupper som vil avvikle et kolonistyre. Det er også hevdet at allmenn stemmerett og demokratiske valg er det samme som frihet – et land sies å være fritt når alle (voksne) kan stemme og når alle kan stille til valg. 

«Frihet» betyr altså selvstyre. Men for hvem? Se på sitatet fra SNL: «Ideen om flertallsdemokrati bygd på allmenn stemmerett innen et flerparti- system, er for mange i vesten et nesten selvsagt frihetsideal.» 

Den «selvsagte» betydningen av «frihet» i dag er altså at grupper har rett til å bestemme over seg selv. 

Politikk er en gren innen filosofi, og det er en derivativ gren, dvs. den bygger på de mer fundamentale grener; den bygger på metafysikk, epistemologi og etikk. Her er det en metafysisk forutsetning som gjør at man anser frihet som gruppers rett til å bestemme over seg selv, og denne grunnleggende forutsetningen heter kollektivisme. 

Kollektivisme vs. individualisme 

Kollektivismen sier at gruppen er det grunnleggende, og at individer primært er å betrakte som medlemmer i eller elementer i gruppen. I skarp kontrast til dette har vi individualisme, som sier at individet er det primære, og at grupper er sekundære; grupper er samlinger av individer. 

Kollektivismen innebærer at individet må rette seg etter gruppen, dvs. den enkelte må rette seg etter det gruppen måtte bestemme. Individualismen sier derimot at grupper er noe den enkelte velger å være med i eller ikke, det er frivillig – man velger selv – om man vil gjøre det gruppen bestemmer eller ikke. 

En oppfatning av «frihet» som selvbestemmelse for grupper er altså en implikasjon av kollektivisme, mens en oppfatning av «frihet» som individers rett til å bestemme over seg og sitt er en implikasjon av individualisme. 

La oss se på et eksempel som viser hvordan denne forskjellen slår ut i praksis. Vi tenker oss et samfunn hvor det er 50 % tvungen skatt, hvor abort er forbudt, hvor alkohol er forbudt, og hvor alle må avtjene et års militærtjeneste. Dersom dette er innført av en diktator, vil både individualismen og kollektivismen innebære at samfunnet er uten frihet. Men dersom dette er innført på demokratisk vis med støtte fra et flertall i befolkningen, vil et kollektivistisk grunnsyn innebære at samfunnet er fritt, mens individualistisk grunnsyn vil innebære at samfunnet ikke er fritt. 

Den eneste forskjellen på disse to samfunnene er at i det ene tilfellet – der hvor det er demokrati – har borgerne hatt anledning til å stemme for eller imot dette, men i det andre tilfellet har de det ikke. Effekten på den enkeltes liv er ellers nøyaktig den samme i begge tilfeller. Men kollektivisten og individualisten er uenige om dette samfunnet er fritt eller ikke. (Her ser vi at det som er avgjørende for å klassifisere samfunnet som fritt eller ikke er den prosessen som fører frem til beslutningene, ikke innholdet av beslutningene. Dette er en følge av Immanuel Kants filosofi, men det ligger langt utenfor denne artikkelens tema å gå inn på dette.)

Hva er det da som er korrekt? Er det individualisme som er det riktige synet, eller er det kollektivisme? En grundig behandling av dette er noe på kanten av temaet for denne artikkelen, men la meg kort si at siden det er individer som tenker og handler, og siden alle mennesker metafysisk sett er like bortsett fra på ett punkt – dvs. forskjellene mellom mennesker er kun gradsforskjeller – så er det individualisme som er korrekt. Den metafysiske forskjellen mellom mennesker er forskjellen mellom kjønnene, men denne forskjellen går kun på reproduksjon og er i alle andre sammenhenger irrelevant. 

Det er noen dyrearter som er slik at de må være i grupper fordi individene er metafysisk sett forskjellige og bare kan fungere i en bestemt rolle i gruppen/samfunnet. Dette gjelder f.eks. bier. Der er det noen som bare kan ha bestemte roller/oppgaver; de er ikke i stand til å utføre andre oppgaver enn dem de er laget for, men oppgavene er nødvendige i samfunnet. Slike dyr sies å være eusosiale, og gruppen fungerer da nærmest som en organisme. Wikipedia: 

«Disse insektene danner svermer som består av ett eller noen få individer som forplanter seg, sammen med mange arbeidende individer som vanligvis ikke forplanter seg. Hos de sosiale årevingene består en sverm av én eller noen få eggleggende hunnindivider (dronning), noen hannindivider (droner) og mange ufruktbare hunnindivider (arbeidere). Hos termittene er det derimot både en forplantningsdyktig hunn (dronning) og hann (konge), og arbeiderne er ufruktbare individer av begge kjønn». 

Mennesket er ikke slik, blant mennesker kan alle i prinsippet utføre alle roller – bortsett fra at kun menn kan være fedre og kun kvinner kan være mødre, men denne forskjellen er som antydet helt irrelevant både mht. epistemologi, etikk og politikk. Dette synet, at menn og kvinner epistemologisk sett er like, innebærer f.eks. at det ikke finnes en egen «kvinnelig intuisjon» som bare kvinner og ingen menn har. (Jeg tar ikke med dette poenget fordi påstanden om at det finnes en egen kvinneligintuisjon er plausibel, jeg tar den med for å illustrere hva forskjeller i epistemologiske evner kan bety.) 

Som vi ser av sitatene over er ideen om flertallsdemokrati bygget på allmenn stemmerett innen et flerpartisystem for de aller fleste i dag nesten et selvsagt frihetsideal. Utgangspunktet for den vanlige forståelsen av frihet er da altså kollektivisme, og denne forutsetningen er altså så utbredt at et leksikon sier at den er selvsagt. Men som nevnt over er det mitt syn at denne forutsetningen er feil, det er individualisme som er det korrekte utgangs- punkt. 

Frihet på individualistisk grunnlag: eiendomsrett 

I det følgende vi jeg ta for meg hva en individualistisk forståelse av frihet betyr (og vi holder oss altså til en politisk sammenheng). 

Frihet er som SNL delvis sier «en tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ». Frihet er altså en måte å organisere samfunn på som er slik at individer kan bestemme over seg selv. Men et slik begrep, og en slik samfunnsorganisering, må være konsistent, dvs. det må gjelde for alle. Dette betyr at en persons selvstyre ikke kan krenke andre personers selvstyre. 

At frihet da skal innebære at man har rett til å bestemme over egen kropp følger opplagt av dette. At man har rett til å bestemme over egen inntekt burde være like opplagt. At jeg disponerer min kropp er ikke i strid med din rett til å bestemme over din kropp. Tilsvarende for inntekt. Men hva med andre ting? Hva med enkeltpersoners rett til å disponere et hus, en bil, en bygning, et jorde, et landområde? Hvis både du og jeg vil benytte en bil samtidig så er det en konflikt. Hvordan kan man løse slike konflikter? Det er her eiendomsretten kommer inn i bildet. 

Mennesket har mulighet til å arbeide på lang sikt, det kan så om våren og høste om høsten, det kan plante trær som ikke er nyttige før 50 år senere, det kan bygge opp en bedrift som først kan bli profitabel om ti år, osv. Mennesker foretar denne type handlinger, og grunnen til at slike ting skjer er at den som handler er sikker på at han virkelig har denne muligheten til å benytte fruktene av sitt arbeid noen måneder eller år etter at han satte prosessen i gang. Det er dette som er utgangspunktet for eiendomsretten. 

Siden frihet er fravær av stengsler, betyr dette at frihet forutsetter at man ikke møter hindringer når man disponerer sin eiendom (dog slik at man ikke disponerer den slik at man hindrer andres tilsvarende rett). 

Jeg vil derfor si at frihet er en måte å organisere samfunn på som er slik at individers rett til å bestemme over egen kropp, egen inntekt og egen eiendom, respekteres. Frihet er altså ikke retten til å gjøre hva man vil. Under frihet kan man ikke krenke andres kropp, man kan ikke ta andres inntekt, og man kan ikke benytte andres eiendom på en måte som eieren ikke godtar. (Man kan låne eller leie en bil eller en leilighet av den som eier bilen eller leiligheten, men man kan ikke bruke disse tingene uten eierens tillatelse). Frihet er altså ikke fravær av alle hindringer eller stengsler; frihet er retten til å disponere det man eier: man kan under et frihetsregime altså ikke forsyne seg av det andre eier. 

Å benytte eller krenke andres kropp eller inntekt eller eiendom er det samme som å initiere tvang mot dem, og man kan si at å krenke frihet er det samme som å initiere tvang. 

Frihet, tvang, rettigheter 

En annen måte å formulere dette på er å si at individer har rett til å disponere sin kropp, sin eiendom og sin inntekt, dvs. at dette er rettigheter. Å initiere tvang er da å krenke deres rettigheter. 

Så frihet er det samme som fravær av initiering av tvang, og er det samme som at ens rettigheter respekteres. Jeg vil si at et samfunn er fritt dersom borgerne ikke er utsatt for initiering av tvang. 

Men kriminalitet vil alltid kunne forekomme, og kriminelle initierer tvang overfor sine ofre. Å si at et samfunn kun er fritt dersom det aldri forekommer initiering av tvang, dvs. dersom det er helt uten kriminalitet, er urimelig. Jeg vil derfor definere et fritt samfunn på følgende måte: et samfunn er fritt dersom staten ikke initierer tvang, og dersom staten effektivt tar seg av de kriminelle, dvs. dersom staten effektivt stanser de kriminelle (oppgaven å stanse kriminelle er statens eneste legitime oppgave i fredstid). 

Frihet gir da den enkelte trygghet til å styre sitt liv og disponere det han eier, og dette er umulig dersom det er mye kriminalitet. Mitt syn er derfor at man bare kan kalle et samfunn fritt dersom kriminaliteten er lav. 

Dette innebærer også at et anarki ikke er et fritt samfunn. I et anarki vil man ha ulike grupper – kommersielle beskyttelsesfirmaer – som praktiserer ulike rettighetsteorier, og dette vil nødvendigvis ende i en tilstand hvor det kontinuerlig pågår større eller mindre kriger mellom slike beskyttelsefirmaer; de skal jo beskytte sin klienters ulike rettigheter. (Praktiserer disse firmaene samme rettighetsteori, er det det samme som å ha én stat som praktiserer denne teorien, og da fungerer disse firmaene samlet som en stat, forutsatt at de samarbeider på en fredelig måte). 

Dette innebærer at en som er fattig kan være fri; frihet handler ikke om velstand eller størrelse på ens bankkonto. Dersom en rik person gir bort alt han eier og blir fattig, så burde det vel være rimelig opplagt at organiseringen av samfunnet, som «frihet» beskriver, ikke endres ved dette. 

Et fritt individ 

Hva så med individer? Når er et individ fritt? Et individ er fritt når det ikke er utsatt for tvang. Dersom man blir kidnappet av banditter og låst inne i en kjeller så er man ikke fri, og tilsvarende, dersom en kriminell blir dømt til fengselsstraff og plassert i en celle så er han ikke fri. (Slik straff heter da også «frihetsberøvelse».) Men dette handler kun om de rammede enkeltpersoners frihet – og den er krenket, men samfunnet er fortsatt fritt, siden dette ikke handler om organiseringen av samfunnet. 

Det er også en vesentlig forskjell på de to situasjonene; han som er kidnappet av kriminelle er utsatt for initiering av tvang, men den kriminelle er ikke utsatt for initiering av tvang når han settes i fengsel, dette fordi hans straff er et resultat av at han tidligere har initiert tvang overfor andre; det er derfor han er dømt. Dersom man blir plassert i en celle etter en dom, eller kidnappet av kriminelle og låst inne, så er man ikke fri, men disse personenes politiske frihet er ikke krenket. 

La meg også bare kort si at man kan også føle seg fri selv om man ikke er fri; ens følelser forteller en ikke noe om virkeligheten, de forteller en noe om ens forhold til virkeligheten: regime-lojale nord-koreanere føler seg helt sikkert frie der de lever i verdens mest ufrie land. 

Frihet: forhold mellom mennesker 

«Frihet» beskriver altså en måte å organisere samfunn på, det handler ikke om menneskets forhold til naturen. Dette betyr at dersom man blir stengt inne av et snøras eller ikke kan gå ut pga. en sint og farlig okse utenfor huset, så er dette ikke en krenkelse av ens frihet, dette er bare fakta ved naturen/virkeligheten som man bør forholde seg til. «Frihet» er et begrep som handler om forhold mellom mennesker, ikke om forhold mellom mennesker og naturen/virkeligheten. 

Tilsvarende med begrepet «tvang». Det er kun andre mennesker som kan tvinge en, det blir feil å si at man er tvunget til å gjøre noe av naturen. Ja, man må spise (hvis man vil leve), men det er feil å beskrive dette som tvang, «tvang» impliserer at fravær av tvang er mulig. Vi blir i dag tvunget til å avtjene militærtjeneste, men det kunne vært annerledes, her finnes det alternativer. Noen mennesker – endog et flertall som inkluderer personer fra alle partiene vi har sitert fra over og som sier at de er for frihet – har bestemt at man skal tvinges til å avtjene verneplikt, men det er ingen som tvinger oss til å spise, det er bare slik naturen/virkeligheten er (dersom man vil leve). 

Man må altså skille mellom det naturen/virkeligheten innebærer, og det andre mennesker kan bestemme. Bertrand Russel definerte frihet slik: «Freedom in general may be defined as the absence of obstacles to the realization of desires». En definisjon av «frihet» som sier at «frihet er fravær av alle stengsler», og som ignorerer forskjellen mellom naturgitte og menneskeskapte stengsler, er derfor feil. 

La meg nevne en ting til angående utsagnet «den fattige er ikke fri». Det er opplagt at den rike kan gjøre mer enn den fattige: den rike kan skaffe seg en fin bil, en fin bolig, han kan feriere på fine steder, etc., mens den fattige kanskje ikke engang har råd til sitt neste måltid. 

Men den fattige kan altså allikevel være fri; frihet handler ikke om velstand eller størrelse på ens bankkonto. Dersom en rik person som nevnt over gir bort alt han eier og blir fattig, så burde det vel være rimelig opplagt at organiseringen av samfunnet, som «frihet» beskriver, ikke endres ved dette. 

Frihet og makt

Påstanden om at den fattige ikke er fri kommer av at man blander sammen begrepene «frihet» og «makt». «Makt» er «evnen til å gjennomføre sine ønsker». Den rike har stor makt, og den fattige har lite makt. Men dersom ingen av dem blir utsatt for initiering av tvang så er begge like frie. 

Det er svært vanlig å blande disse begrepene sammen, det gjøres f.eks. av Venstre. Jeg gjentar sitatet fra deres program: «Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv … ». Her er det tydelig at begrepene «frihet» og «makt» er blandet sammen. 

La oss se på enda et par av formuleringene i partiprogrammene vi siterte fra. FrP sier at «alle er født frie». Men siden frihet er en måte å organisere samfunn på så blir nok dette feil, vi blir alle i vår tid født inn i samfunn som dessverre ikke er frie. Korrekt blir det da slik jeg ser det å si at alle har krav på frihet, eller at vi er født med et krav på frihet, men vi er ikke frie og vi blir ikke født frie. 

FrP sier også at «Frihet innebærer også retten til å gjøre andre valg enn hva politikerne ønsker, så lenge ikke andre mennesker eller samfunnet påføres skade». Det blir nok feil å bruke «skade» her, dette begrepet er alt for upresist. Dersom Rema1000 åpner en ny butikk rett ved siden av en Kiwi-butikk så vil Kiwi-butikken miste kunder. Dette kan man si er å påføre Kiwi en skade, men dette er noe som opplagt burde være tillatt i et fritt samfunn. Rema initierer ikke tvang overfor Kiwi-kundene, Rema gir dem 

bare et nytt tilbud. Rema påfører Kiwi skade, men initierer ikke tvang, og dette må være tillatt. I boksing kan utøverne påføre hverandre skade, men siden tvang ikke er involvert er dette ikke en krenkelse av noen av boksernes frihet. Et parti med et liberalistisk grunnsyn ville ha sagt at «frihet er retten til å gjøre de valg man måtte ønske så lenge man ikke initierer tvang overfor andre mennesker», men når FrP bruker uttrykket «skade» så åpner dette for at politikerne kan gripe inn for å begrense slike «skadelige» effekter av individers frie valg selv om de ikke innebærer initiering av tvang. 

FrP skriver også «så lenge andre mennesker eller samfunnet påføres skade» – hvorfor er «samfunnet» med her? Kan «samfunnet» påføres en skade som ikke rammer andre individer? Dette er et kollektivistisk element i FrPs grunnlag. 

SV sier at «frihet dreier seg om at ulike mennesker skal ha like muligheter. Det viktigste man kan gjøre for at alle skal få like muligheter, er å bekjempe økonomiske forskjeller, jobbe for likestilling og gratis utdanning, og redusere klimautslipp.» 

Det er helt feil å si at frihet innebærer «likhet» eller «like muligheter». Og utdannelse, slik det forstås her, er aldri gratis, lærere får jo lønn, og da er det noen som betaler den. Men det SV vil er at noen skal tvinges til å betale for andres utdannelse, og dette er opplagt i strid med prinsippet om individuell frihet. Når SV til og med kobler frihet opp mot klimautslipp, så innebærer dette at de anser at friheten kan krenkes av naturfenomener; SV mener at visse industriutslipp, som er en bieffekt av verdiskapning, fører til høyere temperaturer på jorden, at havene stiger, etc., men hvis teorien om menneskeskapt global oppvarming har en kjerne av sannhet så innebærer den kun at menneskelig aktivitet i en viss grad forsterker eller svekker fenomener som ellers foregår helt naturlig. Å koble dette inn i en beskrivelse av frihet er merkelig.

Oppsummering 

Frihet er altså en måte å organisere samfunn på, og frihet bygger på visse verdier, dvs. det er visse verdier som er forutsetninger for frihet. Man kan ikke få frihet i et samfunn før grunnleggende verdier som individualisme og rasjonalitet er akseptert og utbredt i befolkningen. En sivilisasjon, hvis den skal vare og vokse over tid, må hele tiden bevege seg i retning av større grad av rasjonalitet og individualisme. Jeg vil si at dersom samfunnet blir konsistent organisert på basis av disse verdiene, vil samfunnet være fritt. Frihet vil da være en kulminasjon av en samfunnsutvikling i rasjonell retning. 

For å oppsummere: en riktig forståelse av «frihet» innebærer da at man

1. har et individualistisk utgangspunkt 
2. holder seg innenfor sfæren som hører til politisk filosofi 
3. skiller mellom naturgitte hindringer og hindringer som er resultat av andre menneskers valg 
4. ikke blander sammen begrepene «frihet» og «makt» 

Grunnen til at det er så mange forvirrede fremstillinger på dette området er at «frihet» er et ord som har en god klang, og at de aller fleste da vil si at de er tilhengere av frihet. Dette gjelder også personer som er tilhengere av initiering av tvang overfor individer. Grunnen til at mange ikke ser denne selvmotsigelsen kommer av at de har feil oppfatting på alle punktene 1-4 ovenfor: de er kollektivister, de sier at man er fri hvis man føler seg fri, de sier at den fattige ikke er fri, og de sier at man blir tvunget av virkeligheten til å jobbe for å forsørge seg eller at 2 + 2 = 4 (en av Dostojevskis personer sier at han ikke er fri så lenge han er tvunget til å godta at 2 + 2 = 4). Jeg håper at jeg i det ovenstående har gitt en forståelig skisse til hva den rasjonelle betydningen av «frihet» er. 

La meg avslutte med å gjenta de to sentrale definisjonene: et samfunn er fritt dersom staten ikke initierer tvang, og dersom staten effektivt tar seg av de kriminelle (dette er den definisjonen som hører politikken til).Et individ er fritt, politisk sett, dersom det lever i et fritt samfunn. 

(Disse lenkene var gyldige da artikkelen ble publisert.) 

http://www.frp.no/nor/mener/En-enklere-hverdag/Frihet

http://www.sv.no/?s=frihet

http://www.venstre.no/politikk/ideologi

En skribent ved navn Katrine Bølstad publiserte på Dagsavisens nettside 8. september 2017 et innlegg som begynner slik «Jeg har klimaangst. Jeg er ikke redd for at Norge skal gro igjen, men for at jorda skal gå under. Helst vil jeg restaurere urskog i hele Europa, og finne ut hvordan vi kan dyrke mat på minst mulig plass. Jeg vil at vi skal plante urskogfrø i gatene og lage stier mellom bygningene. Jeg vil stoppe systematisk undertrykkelse av kvinner, og jeg vil ha omfordeling av godene» (link til innlegget nedenfor).

Hun kommer også inn på liberalismen og på Ayn Rand, og jeg publiserte følgende svar:

Det er svært mye å sette fingeren på i Katrine Bølstads innlegg, men jeg vil kun ta for meg det som angår liberalismen og Ayn Rand. Hun skriver at Rand dyrker «det mannlige individets makt over kvinner». Dette er nok ikke riktig; det finnes både sterke menn og sterke kvinner i Rands forfatterskap, bla. Kira Argounova i «We the Living», Dagny Taggart i «Atlas Shrugged», og Karen Andre i «Night of Januray 16th».

Bølstad omtaler en intim hendelse mellom Howard Roark og Dominque Francon i «The Fountainhead» som en voldtekt. Hun tar feil; det som foregår er røff sex, og måten Rand fremstiller dette på var ikke uvanlig i amerikanske filmer og romaner på 30- og 40-tallet. Det er også en rekke ting i boken som viser at dette ikke var en voldtekt, bla. at Dominique senere i boken gifter seg med han som Bolstad påstår er mannen som voldtok henne. Forøvrig vil jeg ha sagt at en voldtekt en svært grov krenkelse av offeret; det er en grusom forbrytelse og voldtekstmannen fortjener en lang fengselsstraff.

Bolstad snakket også om «voldelig inngrep i naturen» – men vi må benytte og høste av naturen for å overleve, og å beskrive hugging av trær eller oppdemming av fosser eller å finne og grave ut kull i gruver etc., som voldelig, er en merkelig språkbruk. Man bruker fysisk makt, ja, men dette er ikke vold; vold er fysisk makt brukt mot personer.

Bolstad sier også at liberalister betrakter «det frie markedet er en slags naturkraft, som hvis den får lov til å flyte fritt, magisk fører til velstand.». Men det er ikke noe magisk ved dette, i det frie marked er det ingen tvangsmessig hindringer for produksjon og handel (hverken fra staten eller fra kriminelle). Denne friheten, som er retten til å beholde og disponere fruktene av sitt arbeid, motiverer til kreativitet, skaperevne, produksjon og handel, og gir velstand – noe man kan bekrefte ved å se at land med stor frihet har stor/økende velstand, mens land med liten eller minkende frihet, dvs. stadig flere statlige reguleringer og økende skattenivå, først stagnerer og så blir fattigere og fattigere. Det aller siste eksempel på land som har forsøkt denne veien er Venezuela, som før sosialistenes helt Hugo Chavez overtok, var et noenlunde normalt land på vei mot større velstand. Etter Chavez´sosialistiske politikk med økende skatter, ekspropriasjoner og stadig mer intensive reguleringer, er landets befolkning blitt fattigere og fattigere, og landet nærmer seg nå ren hungersnød.

Bolstads bruk av ordet magisk om den velstandsøkning som følger av frihet er dog ikke unik. Her er et annet eksempel: I juni 1948 bestemte Tysklands finansminister Ludwig Erhard seg for å gjennomføre det han hadde lært av liberalistiske økonomer: han fjernet alle reguleringer og opphevet alle kontroller av produksjon og handel. Han sørget også for en valutareform som ga Tyskland en stabil valuta. Resultatet av dette blir av praktisk talt alle økonomer beskrevet «mirakel»: det snakkes om det «tyske økonomiske mirakel («Wirtschafswunder»). Dette illustrerer forøvrig hvor lite økonomer flest egentlig forstår av økonomiske årsakssammenhenger: at frihet sammen med stabile penger, lav skatt, eiendomsrett, forutsigbare rammebetingelser og en noenlunde rasjonell kultur fører til økt velstand, er ikke noe magisk, det er den naturligste ting av verden.

Nå er visstnok ikke Bølstad journalist, men det ser ut til at hun allikevel følger dagens journaliststands mantra om ikke å la fakta komme i veien for en «god» historie. Men det er neppe lurt å følge dette mantraet, det fører bare til at skribenten blir oppfattet som en som forsøker å spre løgnpropaganda, noe som ikke er godt for den tillit som en skribent må ha for å bli tatt alvorlig.

Dette innlegget ble også publisert på facebook, og det førte der til en diskusjon om det som påståes å være Howard Roarks voldtekt av Dominque. Til dette publisert jeg følgende kommentar:

Kommunikasjon skjer både verbalt og ikke-verbalt. Fordelingen mellom disse to er vanskelig å bedømme, og vil variere fra situasjon til situasjon. Et vanlig brukt tall for fordelingen mellom disse to er det som er angitt her: «Research shows that when we communicate feelings and attitudes, only a small percentage of our overall message comes from the words we use. 55% of our message comes from body language (especially from movements of the small muscles around the eye which can convey shock, disbelief, doubt or disgust). 38% of our message comes from tone of voice. Only 7% of our message is conveyed by the words we use (Mehrabian, 2007)».

Kilde nedenfor.

Mitt poeng er ikke at kun 7 % av det man kommunisere skjer verbalt, mitt poeng er et en vesentlig del av det man kommuniserer skjer ikke-verbalt.

Det er klart at Dominique sier Nei, hennes verbale kommunikasjon er Nei. Men ut i fra det som fortelles om hennes innstilling til Roark før og etter hendelsen er det opplagt at hennes ikke-verbale signaler er et klinkende klart og entusiastisk JA! – det verbale er bare en liten del av det hun totalt sett kommuniserer til Roark, en del som ikke stemmer overens med alt hun ellers kommuniserer til Roark. Og dette (det verbale) kan være påvirket av den tidens kvinnerolle, husk at AR vokste opp i tsar-Russland tidlig på 1900-tallet, en tid hvor kvinnens rolle var langt mindre frigjort enn den er i dag.

I virkelighetens verden er en kvinnes verbale Nei et Nei, og en mann må respektere dette; man har ingen rett til å overprøve dette uansett situasjon. Men det vi snakker om her er en roman hvor forfatteren har laget personer og situasjoner for å illustrere noen poenger. Forfatteren kjenner personene ut og inn, og for å forstå dem må man se på den helheten som forfatteren har laget, man må se på konteksten. Ut i fra denne handlet Roark i samsvar med både sine egne og hennes ønsker.

De feminister og andre som påstår at dette allikevel er en voldtekt har enten ikke kapasitet til å se helheten, eller de misforstår med vilje. Det virker som om enkelte feminister vil at det som på engelsk heter foreplay må inneholde det som er redegjort for i denne enkle instruksjonsfilmen:

https://www.youtube.com/watch?v=f–u_puzhGs

.

.

.

.

 

https://www.workplacestrategiesformentalhealth.com/mmhm/pdf/articles/Verbal_vs_Non_Verbal_Communication.pdf

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/feminister-trær-og-en-helt-ny-kake-1.1020180

 

This piece was published on the amazon.com-page of Bill Bryson´s book At Home: 

I am a big fan of Bill Bryson´s many bestselling books, but there is an aspect of his personality that really disturbs me. Let me first say, however, that I greatly admire his enormous knowledge on almost every subject, his extremely entertaining writing style, and his ability to make any subject interesting for the general reader. I have read about ten of his books. His book on the universe (A Short History of Nearly Everything) and his book on Shakespeare, are obviously very good. The books I found most interesting were At Home and One Summer: America, 1927, both of which contain lots of extremely interesting and important material that I have never come across anywhere else, and that everyone should know. So, if you have not read those two books: read them! Also, his many travel books are fun to read, and they make me want to follow in his footsteps; he finds interesting and amusing things literally everywhere.

But as I said, there is one thing that disturbs me about him. I find confirmation of this in several of his books, so it cannot be a one-off unfortunate formulation or event, it must be an integrated trait of his personality, which is not nice or admirable, but quite the contrary. Let me give a few quotes:

In his journey across America, he comes across a lady he finds somewhat annoying, and he writes: «I toyed for a moment with the idea of grabbing the woman by both ears and driving her forehead into my knee … » (Lost Continent, Black Swan 2015, p. 106). No decent man entertains thoughts like this.

Also, while traveling in America, he says the following: «Boy do I hate motor homes. Especially on crowded peninsulas like Cape Cod where they clog the streets and block the views – and all so that some guy and his dumpy wife can eat lunch and empty their bladders without stopping» (Lost Continent, p. 200).

Travelling by bus in England: «…just beyond Littlehampton, a young man with baggy pants and an insouciant slouch boarded the bus and took a seat across from me. He was wearing a baseball cap several sizes too large for his head. Only his outsized ears kept it from falling over his eyes. The bill of the cap was steamrolled flat and still had its shiny hologram-like price sticker attached. Across the brow in large capitals was the word «OBEY». Earphones was sending booming sound waves through the magnificent interstellar void of his cranium on a journey to find the distant, arid mote that was his brain. It must have been a little like the hunt for the Higgs boson» (Little Dribbling, Black Swan 2015, p. 44-45).

When ordering a sandwich in a McDonald´s restaurant, and the polite young man serving him asks «do you want fries with that?», Bryson becomes almost angry and does not say the polite «No thank you», he says: «No. That´s why I didn´t ask for fries, you see … When I want fries, generally I say something like «I would like some fries, too, please»». When the young man says that they are told to ask every customer questions like this, Bryson replies: «Do you need to know the other things I don´t want? It´s quite a long list. In fact, everything you serve except for the two things I asked for». (Little Dribbling, p. 41). Bryson is so proud of his behavior here that he tells us about an almost identical incident in one of his other books.

When Bryson enters some premises that many years ago contained a food hall which is no longer there, and a young man explains this to him, Bryson writes: «… I didn´t like this young man because he had a vaguely insolent air. Also, he had a lot of gel in his hair … «Never been [a food hall] here» [the young man] responded blandly. «There´s no food hall in any of our stores». «Well, pardon me for saying so, but you´re an idiot» I said matter of factly.» The young man explains that the store Bryson was looking for was next door. Bryson then finishes the conversation with the following: «I was quiet for about fifteen seconds. «Well, you´re still an idiot» I said quietly and turned on my heel …» (Little Dribbling, p. 83-84).

After a woman lets her dog poo on a footpath and she does not remove the droppings even if Bryson clearly wants her to do that, Bryson explains what happened: «I stared at her for a long moment, with something like awe, then raised my walking stick high into the air and calmly beat her to death. When she was quite still, I rolled her ample, Barbour-clad body off the path and into the marshy reeds where it sank with a satisfying glug. Then I checked my map and resumed my walk, wondering if there was any place … where I could get a cup of tea … » (Little Dribbling, p. 256). (This event is probably fictionalized).

About a hero in a TV-series he doesn´t like, he says the following: «I saw [him] only once more that twenty years ago, I have never lost the desire to work the fellow over with a baseball bat studded with nails» (Small Island, Black Swan 2015, p. 25).

Bryson is a very good writer, he observes things most people do not notice, he has an enormous store of knowledge, and his readers obtain a lot of interesting facts that must be difficult to get anywhere else. His travel book have made me want to follow in his footsteps, he has described so many places in such a fascinating and interesting way that I get a strong desire to visit them. But I would not like to travel with him. I do not think that violence (or a threat of it or of fantasizing about it) is fun. I also think that people should be treated with and described in a respectful manner, except when it is obvious that they do not deserve respect. Some of the people Bryson meet, do, as far as I can see from his description, not deserve respect, but I think the quotes I have given above show that Bryson too often is disrespectful towards people who does not deserve to be treated or described the way he describes them.

As far as I can see from his books, Bryson is not a nice man. His personality does not match the picture of him in his book, a picture which presents him as everybody´s favorite grandpa. He is an important, knowledgeable, educated man with a string of academic awards and honorary titles to his name, and it is strange that an intelligent man can be so mean and disrespectful towards people as he is. It is nice to be important, I guess. But I think it is much more important to be nice.

 

Bill Bryson on Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Bill_Bryson

https://www.amazon.com/review/R3CF8LIPHQDNGI/ref=pe_1098610_137716200_cm_rv_eml_rv0_rv

 

 

Jeg publiserte denne kommentaren på amazon.com:

The purpose of this book is to show the influence of two authors, one today unknown, the other today a bestseller, Nikolai Chernishevsky and Ayn Rand. Chernishevsky was a strong influence on the early russian socialists, who brough terror, poverty and starvation to millions of people, and Ayn Rand was, according to this book, a strong influence on the ideology that caused the financial crisis in 2008-09.

The part about Chernishevsky was interesting; I have not read him, and I did not know that Dostoevsky tries to rebut him in The Devils.

However, I am not sure that professor Wiener can be trusted; his presentation of Rand and the financial crisis is completely wrong. A few examples:

On page 2 professor Wiener writes «Chernishevsky´s system, like Rand´s, strictly forbids charity».

Here are Rand´s own words about charity (from the Ayn Rand Lexicon website): «My views on charity are very simple. I do not consider it a major virtue and, above all, I do not consider it a moral duty. There is nothing wrong in helping other people, if and when they are worthy of the help and you can afford to help them. I regard charity as a marginal issue. What I am fighting is the idea that charity is a moral duty and a primary virtue». I cannot see how Wiener intereprets this to mean that charity is forbidden.

On page 208, Wiener claims that Rand´s word for workers are «sloppy bums». Not so. It is true that Rand once uses the expression «sloppy bums» in Atlas Shrugged, but it is not about workers. Here is the quote: «… this sort of spirit, courage and love for truth – as against the sloppy bum who goes around proudly assuring you that he has almost reached the perfection of a lunatic, because he’s an artist who hasn’t the faintest idea what his work is or means, he’s not restrained by such crude concepts as ‘being’ or ‘meaning,’ he’s the vehicle of higher mysteries, he doesn’t know how he created his work or why, it just came out of him spontaneously, like vomit from a drunkard, he did not think, he wouldn’t stoop to thinking, he just felt it, all he has to do is feel – he feels, the flabby, loose-mouthed, shifty-eyed, drooling, shivering, uncongealed bastard!» «Sloppy bums» are not workers, «sloppy bums» is a description of a certain kind of artists.

Professor Wiener says that Rand (or her protagonist John Galt) insults humanity when she says «Take a look around you, you savages, you … grotesque little atavists» (page 215). But this is not aimed at humanity in general, it is aimed at those who claim that «ideas are created by mens´s means of production, that a machine is not the product of human thought, but a mystical power that produces human thinking».

«Rational egoism insists that people will always seek out their selfish interest …», professor Wiener claims on page 87. Not true. Here, professor Wiener confuses rational egoism, an ethical theory, with psychological egoism, which is a theory about human nature. Also, to truly act in as a rational egoist is an achivement, not something that comes automaticly.

Wiener also, incredibly, tries to paint Dostoevsky´s muderer Raskolnikov as a rational egoist («[Dostoevsky] dissect the rational egoist motives of his fictional murderer in Crime and Punishment …», page 121). But rational egoists are people who do their best to achieve happiness through productive work. To put the killer Raskolnikov in the same category as architecht Howard Roark and entrepreneur, inventor and philosopher John Galt, is beyond silly.

There are also several other major errors about Rand in professor Wieners book, but they are easy to spot for anyone who has read Rand, and I will not comment upon them. However, professor Wieners main point about Rand´s bad influence – «it destroyed the world» according to the book´s title – is that her theories of rational egoism and laissez faire capitalism were a major cause of the financial crisis (through a policy of deregulation in the years before 2008).

This is not true. The crisis was caused by government interference in the economy. Of the innumerable regulations that were in place, I mention only three: The dollar did not have a stable value since it was not tied to a gold standard. Rand supports a gold standard. The adminstrations of presidents Clinton and Bush put pressure on banks in order to make them give loans to people who under normal circumstances would not get loans; Clinton wanted to bring homeownership to an all time high, and banks were asked to to a larger extent follow the The Community Reinvestment Act, originally from the 1970s. Pesident Bush said the following in 2002: « … we [will] use the mighty muscle of the federal government in combination with state and local governments to encourage owning your own home. That’s what that means. And it means — it means that each of us, each of us, have a responsibility in the great country to put something greater than ourselves — to promote something greater than ourselves.» Rand opposed all government interference in the economy, and she opposed the altruism that president Bush endorsed in this quote.

Also, The Fed inverted the yield curve in 2006-07 when short-term interest rates were set above long-term rates. Banks then suffer losses and are motivated to contract their extension of loans. This always leads to severe problems in the economy. Rand´s view is that The Fed shall not exist at all. (One can find more about what really casued the financial crisis in John Allisons bestselling book The Financial Crisis and the Free Market Cure.)

There are many words that can be used to describe professor Weiner and his treatment of Ayn Rand, but «reliable», «trustworthy», «honest» and «fair» are not among them.

Min kronikk i Dagsavisen 9/2-16 førte til enkelt motinnlegg. Jeg besvarte de aller fleste av dem. Mine svarinnlegg er å finne nedenfor, men noen av dem ble trykt i forkortet form i avisen.

 

Jahr vs. Rand: demokrati vs. frihet (Trykt i forkortet versjon 14/3)

av Vegard Martinsen

 

Einar Jahrs svar til meg 4/3 inneholder noen poenger som bør kommenteres. Ayn Rand mener at hver enkelt skal ha rett til å bestemme over seg og sitt uansett hva andre måtte mene. Demokrati innebærer at flertallet kan krenke den enkelte i den grad flertallet ønsker, og hun er imot dette. Kravet om at man skal finne seg i krenkelser fra andre forutsetter altruisme, som hun er imot.

Jahrs syn er at elever ikke har frihet når de ikke kan sette opp et stykke om Tarzan fordi Disney eier merkevaren Tarzan. Men frihet er ikke retten til å bruke andres eiendom, frihet er retten til å bruke egen eiendom. Disney har her copyright, og copyright er et aspekt ved eiendomsretten.

Ifølge Jahr fører markedskreftene til trafikkfare pga biler med billige og dårlige dekk, etc. I dag eies veiene av staten, og staten burde satt betingelser for bruk av veiene som gjør trafikken så sikker som mulig. Det burde også være strenge straffer for å bryte reglene, men dagens demokratiske stat ser ikke ut til å ønske dette.

Om bønder ikke kan bruke eget såkorn har de opprinnelig kjøpt det på betingelser som innebærer slike restriksjoner. Det er rimelig at de oppfyller kontrakten de inngikk ved kjøpet. I alle land er primærnæringene underlagt omfattende reguleringer og statlig favoriserte salgsordninger, f.eks. at staten gir enkelte selskaper monopol på kjøp/salg (noe som er velkjent i Norge). Dette er hovedårsaken til den type problemer Jahr nevner. Selv om disse landene er demokratier løser ikke dette problemene.

Finanskrisen skyldes i utgangspunktet at staten påla banker å gi lån til kunder som ikke var kredittverdige. Statlige redningspakker, demokratisk vedtatte sådanne, førte til at bankfolk oppførte seg uansvarlig. Rand er imot alle slike inngrep i bankvirksomheten; hun mener at alle bør stå til ansvar for sine handlinger.

Der ikke mitt syn at byråkratene «synes det er morsomt å bestemme over folk», slik Jahr impliserer. Det som skjer er at statens regelverk (lover, forskrifter, rundskriv) alltid viser seg å være mangelfullt når det kommer i kontakt med virkeligheten, og det må stadig lages nye regler for å supplere de gamle. Dette krever flere byråkrater, og de gjør sitt beste for å tolke og implementere det stadig mer omfattende og kompliserte regelverket. Alt det offentlige er involvert i blir da tidskrevende og kostbart.

 

Jahr har rett i at statlige inngrep er underlagt demokratisk kontroll, men er dette et gode? Jahr ga tre eksempler mot mitt syn, og jeg vil gi tre eksempler på hva demokratisk innblanding, dvs statlig tvang, har medført av negative ting på viktige områder. Alle har gått igjennom den offentlige skolen og resultatet er at mer enn 400 000 voksne mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og regning (vox.no). Norske sykehus har opparbeidet en gjeld på 52 mrd kr (VG 8/7-11). Staten skylder idag pga opparbeidede pensjonsrettigheter 6550 mrd kr, som tilsvarer ca fem statsbudsjett. Dette er langt mer enn det som er i oljefondet (Finansdep).

 

Mitt poeng mht. altruismen er ikke at den praktiseres fullt ut, problemet at den anses som et ideal. Fordi dette idealet er skadelig for den enkelte fører dette til stadig mer umoral. Som egoist (egoismen sier at man skal gjøre sitt beste for å leve et godt liv) kan man stadig forbedre sitt liv, og det finnes intet uoppnåelig ideal som man skal forsøke å leve etter. Egoisme kan derfor føre til lykke, mens altruismen er mer skadelig jo mer man forsøker å oppfylle den.

 

Jeg svarer gjerne på flere innlegg fra Jahr, men jeg håper han holder seg unna poenger om at «kapitalistene kan nok kjøpe den vinen de vil ha». I demokratiene sør i Europa er statsgjelden nå omring 100 % av BNP, noe som blir en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere, og arbeidsløsheten blant unge er opp imot 50 %. Politikken som har ført til dette bygger på og krever altruisme. Det er her problemet ligger. 

 Rand, egoisme og altruisme (Trykt 2/3 )

av Vegard Martinsen

Førtseamanuensis Einar Jahr tar i et innlegg 24/2 opp noen poenger fra min kronikk 9/2. Han sier bla. at Rand angriper «en nærmest karikert variant» av altruismen. Men å innvende at ingen praktiserer altruismen slik Jesus mfl. anbefalte, er å slå inn en åpen dør. Poenget er, som jeg også skrev i kronikken 9/2, at hvis man sier altruismen er et ideal, fremholder man et ideal som er umulig å følge. Man må derfor være umoralsk for å leve godt, og Rands poeng er at moral da blir uforenlig med et godt liv. Altruismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger. Dette er opplagt skadelig.

Man har selvsagt nytte av andre, og man forholder seg til dem ved å omgås dem på en fredelig og vennlig måte, ved å handle med dem, ved ikke å initiere tvang mot dem, og, i den grad man har noe å avse, å hjelpe de som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon. Det er få som ikke kan klare seg selv, og å gjøre disse til kjernepunktet i en etikk, er galt.

Jahr oversetter «laissez-faire-capitalism» med «tøylesløs kapitalisme». Kapitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten, og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer. «Tøylesløs» beskriver derimot godt den sosialdemokratiske statens vekst, en vekst som gjør at de produktive i stadig større grad må kjempe seg igjennom en mer og mer tettvokst jungel av nye avgifter, skjemaer, reguleringer, lover, mer og mer kompliserte skatteregler og tilskuddsordninger, mm. Blant de mange skadelige resultater av dette er redusert vekst, og at mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien. At penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet, noe som er følgen av statlige reguleringer. Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide.

Jahr nevner Aristoteles’ «gyldne middelvei», men det er feil å tro at dette betyr at man alltid skal velge det som ligger mellom to ekstremer. Aristoteles’ poeng er at man bør velge en gylden middelvei mellom to ytterpunkter kun dersom begge er gale: man skal ikke være ødsel og man skal ikke være gjerrig; her bør man velge en mellomting. Men det er ingen gylden middelvei mellom rett og galt, mellom godt og ondt. Initiering av tvang er et onde, så det er ingen gylden middelvei mellom tvang og frihet

 

Rand og veien til lykken (Trykt 25/2)

av Vegard Martinsen

Med sitt kloke innlegg med den uventede tittelen «Martinsen og veien til lykken»16/2 gir Helle Levang Moum meg mulighet til å belyse et par viktige poenger. Hun spør med utgangspunkt i historien om Lincoln som redder en fortapt grisunge hva egoisme egentlig er: Var Lincolns handling egoistisk fordi han ikke hadde fått ro i sjelen om han ikke hadde gjort noe? Handlingen er uttrykk for velvillighet og hjelpsomhet, noe man bør utvise i den grad man kan. Alle handlinger er motiverte, men det betyr ikke at alle handlinger er egoistiske; man er ikke egoist bare fordi man gjør det man har lyst til, egoist blir man først når man følger prinsipper som er dannet ut i fra det som virkelig tjener menneskets liv på lang sikt. En som ødelegger seg selv f.eks. ved å bruke narkotika er ikke egoist. Moum konstaterer at «det er i kombinasjonen av å bry seg om seg selv og andre at vi mennesker finner lykke», og spør «hva er Martinsens posisjon i forhold til det»? Jeg er helt enig så fremt man selv velger hvem man skal bry seg om, og velger personer som virkelig beriker ens liv. Dette var også Ayn Rands syn.

 

Arne Thodok Eriksen, Ayn Rand og hensynsløshet (Trykt i forkortet versjon 17/2)

av Vegard Martinsen

Ayn Rands syn på altruismen er blitt kritisert i flere artikler i det siste. I en kronikk i Dagsavisen 9/2 dokumenterte jeg med et vell av henvisninger at hennes fremstilling er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.

Allikevel forsøker Arne Thodok Eriksen 11/2 å imøtegå min fremstilling ved å si slike ting som at Rand «løser opp alle moralbegreper slik at vi ikke lenger kan skjelne mellom rett og galt», han spør om jeg mener at «bødlene i Auschwitz var altruister», og han sier at jeg «gir ofrene skylden». Han spør også «Hva med en mann som banker opp kona. Har hun selv skylden fordi hun er altruist?»

Overgripere er ikke egoister, de handler ikke slik at de virkelig vil tjene på det de gjør på lang sikt. Skal man knytte en filosofisk term til dem er de nihilister. Men en grunn til at overgriperne møter mindre motstand enn de burde er at ofrene er påvirket av altruismen, som altså sier «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere». Hadde de f.eks. lyttet til det egoistiske slagordet fra den amerikanske revolusjonen «Don’t tread on me!» hadde de vært langt bedre rustet til å gjøre motstand.

Påstanden om at Rand løser opp moralbegreper er feil; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt. Slike tanker er dog helt fremmede for de som tror at moral = altruisme.

Eriksen er allikevel inne på noe viktig når han sier «Altruismen … krever innsats og omtanke. Man gir ikke bort skjorta slik at man fryser ihjel». Men Rands poeng er at altruismen ikke kan sette noen grense for sike handlinger, og det burde vel være opplagt at alt for mange i dag er ettergivende overfor udugelige politikere, plagsomme bekjente, maktmennesker, kriminelle, etc. Ifølge Rand er altruismen skyld i dette, noe jeg berørte i kronikken: «Bør man da kun betrakte altruismen som et ideal man bør strebe etter? Dette er et ideal det er umulig å følge, og man må da være umoralsk for å leve godt. Moral blir da uforenlig med et godt liv, og gir voksende umoral, som er skadelig fordi det da ikke finnes noen rasjonell veiledning for hvordan man bør leve». Hadde Eriksen tatt tak i slike ting heller enn helt meningsløse problemstillinger som å antyde at jeg mener at en voldelig koneplager er «en kjernekar», kunne vi kunnet få en interessant diskusjon.

Eriksen sier at USA «har gått fra likhet og velstand til et samfunn med stadig økende fattigdom». Han har et poeng her, men denne utvilklingen er et resultat av den venstreorienterte politikken som er ført i USA fra og med Hoover. Den siste virkelig gode president var Coolidge, som gikk av i 1929. Hans politikk gjorde den store velstandsvektsen på 20-tallet mulig. (Krisen i 1929 skyldtes begynnende reguleringer med altruisme som moralsk begrunnelse.) Deretter har politikken i stadig større grad videreført dette med altruistiske planer som «The New Deal» (Roosevelt) «The Great Society» og «War on Poverty» (Johnson) og «Compassionate Conservatism»» (Bush jr). Det er denne venstreorienterte politikken som gir makt og ressurser til uproduktive pressgrupper, lobbyister, byråkrater, akademikere og NGOer, på bekostning av den minkende andel som jobber produktivt. Dette er grunnen til at velstandsveksten flater ut og antaglig vil synke i årene fremover.

Tittelen på Eriksens innlegg er «Henynsløshetens stemme». Å antyde at egoisme er det samme som hensynløshet, er, hvis man skal tolke det på en så velvillig måte som mulig, et totalt bomskudd.